Hvordan oversette tilgivelse når handlingen er utenkelig?

Da Evensen flyttet til Bonenepi i Papua Ny-Guinea fantes det ikke noen felles språk for umanakaina-folket og familien fra Norge å kommunisere på.  Det fantes ingen bøker og ikke noe alfabet. Det var heller ingen som var kristne. Wycliffe-utsendingene ble tatt godt imot og adoptert av høv­dingen i landsbyen. Evensen fikk lære både språket og levesettet og etterhvert utarbeidet de både alfabet og grammatikk. Leseklasser ble også etablert og man begynte deretter smått med oversettelsen av Det nye testamentet.

Etter å ha bodd i landsbyen i omtrent fem år hører Sigmund lette skritt utenfor huset sitt. Like etter hører han den velkjente skrapingen av negler på bambus­døra:

- Wi idiwu, bo?

- Jada, kom bare inn!

Det er Yayami, lillebror, beste­venn og medhjelper blant uma­nakainafolket. Han er oppskaket.

- Jeg kommer bare for å si at jeg drar i morgen tidlig.
- Å, hvor skal du? Blir du lenge borte?
- Jeg går, og kommer aldri mer tilbake! Sigmund kvakk til.

- Kommer du ikke tilbake? Hva er det som har hendt?

Det viste seg å være den samme gamle historien: Noen i landsbyen hadde fornærmet Yayami, og nå gjorde han det som var vanlig praksis i slike situasjoner - nemlig å dra sin vei. Dermed ville han få hevn - ved å kaste skam på den som hadde fornærmet ham.

I flere måneder hadde Evensen forsøkt å finne et utrykk for ‘å tilgi’. Ikke nok med at det ikke så ut til å være noe eget ord for tilgivelse. Nei, hele begrepet virket ukjent. I umanakainasamfunnet rådet nemlig loven om øye for øye og tann for tann. Å tilgi var noe en ganske enkelt ikke gjorde.

Sigmund forsøkte å fortelle Yayami om hva tilgivelse innebærer. De slo opp i Lukas 23,44 og Sigmund forklarte så godt han kunne om Jesus som ba Gud om å tilgi dem som hadde korsfestet han. ...tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Og i Matt.18,22 - om svaret Peter fikk da han spurte Jesus om hvor mange ganger han skulle tilgi en bror som forgikk seg mot han. Kunne ikke Yayami i alle fall forsøke å glemme det som hadde hendt?

Sigmund visste hva svaret ville bli:

- Dumhet. Ingen glemmer noe sånt. Kanskje ‘kjølner mitt indre ned’ om noen år, men glemme det kan jeg ikke. Nei, - nau deni mena kayasugani - jeg går, og kommer aldri mer tilbake.

I denne samtalen fikk Sigmund en idé. Hvilket adverb var det Yayami nettopp hadde brukt? Deni mena, disse ordene hadde tidligere blitt brukt i forbindelse med det å gi noe til en annen person uten å vente å få noe igjen, men Sigmund hadde ikke hørt dem i forbindelse med verbet å gå. Deni mena - en selvbestemt, betingelsesløs og endelig handling. Kunne det tenkes at disse ordene kunne brukes i andre sammenhenger også? Hjertet begynte å slå raskere. Sigmund ba Yayami om å sette de to ordene sammen med verbet for ‘å viske ut av sinnet’.

Yayami tenkte lenge, og så sa han:

- Deni mena notagogapani.  En selvbestemt beslutning om betingelsesløst og endelig viske ut av sinnet. Er det virkelig mulig å bestemme seg for noe sånt?

Yayami forlot ikke landsbyen, men ble en av lederne for de kristne. For ham var det ikke nok å få utrykket for tilgivelse oversatt til umanakaina. Han måtte selv lære å sette ut i praksis det som i hans verden syntes helt meningsløst, å skulle ta en selvbestemt beslutning om betingelsesløst og endelig viske ut av sinnet den uretten som var gjort mot ham. Han lærte å tilgi, og gjennom dette forstod han også hva Gud har gjort for oss mennesker.